Det mest brukte posisjoneringssystemet i dag er GPS (Global Positioning System). Systemet brukes så mye at ordet GPS har blitt synonymt med posisjonering. I denne artikkelen vil vi kort beskrive hvordan GPS-posisjonering fungerer, og snakke om to andre posisjoneringssystemer som finnes i dag.
GPS er et system som eies av det amerikanske forsvarsdepartementet, og består av tre deler: satellitter, basestasjoner og mottakere. Satellittene befinner seg i jordens bane, og akkurat som stjernene vi ser på himmelen hver natt, kan vi bruke matematiske beregninger for å vite nøyaktig hvor de er på et gitt tidspunkt. Basestasjonene sikrer posisjonen til satellittene ved hjelp av radar. Til slutt har vi mottakeren - det kan være mobiltelefonen din, navigasjonssystemet i din nye Volvo eller din GPS-tracker fra SweTrack. Mottakerens oppgave er å lytte til signaler fra satellittene, og beregne avstanden til satellittene. Når mottakeren har beregnet hvor langt den er fra et antall satellitter, vet den nøyaktig hvor du er på jorden med bare noen få meters presisjon. Mottakeren kan deretter behandle denne informasjonen og vise den på en måte som du lett forstår - for eksempel ved bruk av google maps, eller i tekstform som koordinater (lengdegrad, breddegrad). GPS-systemet dekker hver kvadratmeter av jordoverflaten og fungerer uansett hvor du er i verden.
GLONASS: Det er også et lignende system som drives av staten i Russland, kalt GLONASS. GLONASS (Globalnaya navigatsionnaya sputnikovaya sistema, Глобальная навигационная спутниковая система) kan oversettes som "Global Navigation Satellite System" og består akkurat som den amerikanske ekvivalenten av 24 satellitter. GLONASS ble utviklet i Sovjetunionen på 1970-tallet og ble opprinnelig bare brukt til militære formål, men i 2007 ble systemet gjort tilgjengelig for vanlige borgere og kan siden brukes på samme måte som GPS. Både GPS og GLONASS dekker hele verden - GPS anses generelt å gi bedre presisjon, men det er mye som tyder på at GLONASS gir marginalt bedre presisjon i de nordligste delene av planeten vår.
Galileo: Nylig har det også dukket opp en annen utfordrer i form av Galileo. Galileo ble utviklet av EU og er ment som et alternativ til GPS og GLONASS. Galileo antas å kunne gi litt bedre presisjon enn GPS på sikt.
BeiDou: Kina har sitt eget system kalt BeiDou (BDS) (北斗 卫星 导航 系统). Den siste satellitten ble lansert 23. juni 2020 og har nå global dekning.
Det er to andre systemer som ikke har global dekning, NavIC (indisk) og QZSS (japansk). I motsetning til de andre systemene har disse to bare regional dekning, og kan derfor ikke brukes over hele verden.
Kort sagt: fire forskjellige globale posisjoneringssystemer som drives av fire forskjellige statlige organisasjoner, men alle fire bruker i utgangspunktet samme måte for å beregne posisjonen din.